stoppe samvær midlertidig

[tvilling]

Når far nekter å komme tilbake med barnet til avtalt tid etter samvær, når han så nekter for at man har en avtale og når han i tillegg nekter å ha faste avtaler om leveringstidspunkt men mener at mor skal vente så lenge som 30 og 40 minutter når han kommer for sent, er det da rimelig at mor stopper samværet midlertidig til en avtale en i boks?

Han har dom på vanlig samværsrett, så han har rettighetene på sin side. Det fritar han likevel ikke fra de plikter og det ansvar som følger med. Skulle en tro.

Dette er ikke snakk om en "vanlig" eller "normalt" menneske. Han har med manipulasjon, aggressjon, trusler og psykisk vold gjort livet til et helvete. Ovenfor andre mennesker lyver han med den største letthet, sjarmerer og er en mester i å fremstille seg selv som et offer. På den måten klarte han tilslutt å vinen frem i retten.

Råd tas i mot med stor takk!

[Mor]

Du burde ikke stoppe samvær på dette grunnlaget. Dersom dette går til retten, så vil det mest sannsynlig fremstå som alt for sterkt middel sett i forhold til det far har gjort. Du kan bare stoppe samvær midlertidig dersom du er i den oppfattning at samvær ikke er bra for barnet, at du må vente på far leeeennngge er ikke noe som går ut over barnet, det går ut over deg. Dermed kan du ikke stoppe samvær på dette grunnlaget. Du kan imidlertid begynne å skrive logg angående fars oppførsel og hvordan barnet reagerer på samvær. Du kan kalle far inn til samtale angående det du opplever som et problem. Du kan jo forsøke å få til andre løsninger der du slipper å vente, at du henter barnet for eks.

[tvilling]

Hva med forutsigbarhet og struktur for barnet? Hva med rutiner?
Og skal ikke mor vite når og om barnet kommer hjem?

Barnefar har tidligere hatt besøksforbud pga trusler om å drepe mor og ta barnet.

[Mor]

Visst er rutiner og forutsigbarhet viktig for barnet. Men barn har mindre tidsperspektiv, og èn time fra eller til har liten betydning for barnet. Det med drapstrusler og videre er noe helt annet. Du kan ikke blande drapstrusler sammen med om barnet blir levert èn time for sent. Jeg forstår at du blir bekymret i denne timen, tenk om det har skjedd noe? har han drept barnet nå? Jeg vet ikke hva du tenker. Men dersom du virkelig er bekymret for hvordan barnet har det hos sin far så må du ta tak i de virkelige bekymringene og ikke om barnet blir levert noe for sent.

[Kristian]

Mor:
Kloke ord fra deg, veldig enig i det du skriver.

Tvilling:
Som mor sier, kan det godt være at du har grunn til bekymring. Men hvis du mener denne faren ikke bør ha samvær, kan du ikke basere det på det grunnlaget du tar opp.

[tvilling]

Så man skal altså finne seg i at far vil komme og gå når han måtte ønske?
Et lite barn har ikke tidsperspektiv, men et større barn vet, for eksempel utifra om barnetv har vært eller ikke, når på døgnet det er.

Å spørre om det passer å komme senere er noe helt annet enn å plutselig mene at man ikke lenger har en avtale. Selv det å komme litt for sent kan innebære at barnet for eksempel ikke rekker en planlagt fritidsaktivitet eller et besøk.

Drapstruslene var rettet mot mor, kidnappingstrusler var rettet mot barnet. Med en slik forhistorie er det nødvendig med helt klare avtaler og rammer. Forøvrig, mor trues stadig av far enda. Dessverre finnes det mennesker som holder sin svarte side så godt skjult for andre, at det er umulig å bevise noe. Når det gjelder å lytte til mennesker som er utsatt for den typen vold som ikke synes på kroppen, bare på sjelen, har rettssystemet er lang vei å gå. Syke mennesker, onde mennesker, kan med loven i hånd fortsette volden og terroren mot ekspartnere fordi de har barn sammen.

[Mor]

Da ville jeg heller bruke tiden sammen med barnet og forsøke å tolke hvordan barnet opplever samvær. Dersom du mener at barnet bærer overlast så må du ta kontakt med helsestasjonen eller lignende. Det er en lang vei å gå, men det nytter.

Du kan fint avlede oppmerksomheten til barnet dersom det blir levert noe for sent.

[tvilling]

Det er mulig jeg misforstår deg, Mor, men det virker som om du mener at det ikke er et problem med en far som ikke forholder seg til avtaler og som plutselig nekter å ha avtale på hvordan samværet skal gjennomføres?

Å ikke vite når og om barnet kommer hjem er uholdbart. Dette er snakk om et barn på fem år, ikke et større barn som selv kan være med på å styre lengde og innhold på samværet.
Mor må også kunne legge planer for når barnet er sammen med far, å være i konstant "beredskap" for når det måtte passe far å komme tilbake med barnet går ikke ann.
Når far ikke kommer tilbake med barnet i rett tid, går det utover andre aktiviteter. At barnet ikke får vært med på slike ting, bryr han seg ikke om.

Når konfliktnivået er meget høyt er det desto viktigere å ha faste avtaler og rammer rundt samvær. En konflikt kan forøvrig skapes av kun den ene parten ved å motarbeide fremfor å samarbeide.

[Mor]

Jeg forstår at det er viktig med faste rammer og tider for dere p.g.a. konflikter. Jeg forstår at du er irritert fordi far leverer for sent. Jeg mener likevel at en time fra eller til for en på 5 år ikke har så mye å bety, og dersom en aktivitet uteblir som følge av dette så er det opp til foreldrene å avlede oppmerksomhet rundt denne aktiviteten, og heller finne på noe annet.

Konflikter kan absolutt være èn part som står for, og det kan godt tenkes at det er umulig å samarbeide med denne faren. Men jeg mener videre at du ikke fremstår som særlig samarbeidsvillig dersom du hindrer samvær på bakgrunn av dette. Dette tror jeg bare vil trappe opp konflikten mellom dere. Derfor ville jeg forsøkt å finne andre løsninger dersom jeg var deg.

[tvilling]

Jeg hindrer ikke samvær, jeg har ikke stoppet det. Noe jeg forøvrig har svært liten mulighet til.
Men, en samværsordning fungerer ikke slik at den ene parten skal slippe å forholde seg til avtaler mens den andre skal det. For far ville det vært uakseptablet og utløst en voldsom aggresjon hvis mor ikke overholdt det tidspunktet far skulle hente barnet.
Som nevnt, er ikke dette en enkeltstående tilfelle, slik har det vært siden far kom inn i bildet. Et sted må en få lov til å sette en grense. Det har ingenting med liten samarbeidsvilje å gjøre.
Når det gjelder å avlede oppmerksomheten fra at barnet ikke får vært med på planlagte fritidsaktiviteter så er det opp til mor, ettersom far ikke er ansvarlig nok til å bry seg om hvor skuffet barnet blir. Det er ikke riktig at den ene parten alltid må rydde opp etter den andre.
Det er dessverre slik at enkelte mennesker ikke evner å forholde seg til normale normer og som ikke evner å se andre enn seg selv og sitt, og som bruker trusler og sinne som et "kommunikasjonsmiddel. Slike menneskerer farlige, de ødelegger andre for livet. Slike mennesker er eksperter på å skjule denne siden ovenfor andre, det er kun de nærmeste som opplever det.
Det er nok mange barn og foreldre som opplever at den andre parten har sjarmert seg gjennom rettssystemet og andre instanser, og hvor de slev ikke har blitt trodd når de har fortalt om psykisk vold. Fysisk vold synes, de etterlater merker på kroppen, noe ikke psykisk vold gjør og det er derfor nesten umulig å bevise.

[elle]

Har det slått deg at far gjør dette nettopp for å få en reaksjon fra deg? Du skriver at han er manipulerende, og nå manipulerer han deg. Du spiller rett inn i hans nett ved å bli sint, irritert, og ved å ønske å sette ned foten. Så trappes konflikten opp, og han har deg der han vil ha deg.

Selvfølgelig er det ikke riktig at han ikke holder avtaler, men han oppfører seg som han vil.

Ditt sterkeste kort da ville være å legge opp planer slik at hans oppførsel ikke treffer deg. Jeg hadde det sånn selv. Så jeg la aldri planer som var avhengige av at han kom tilbake med barna tidsnok. Jeg la alltid opp til at det kunne bli forsinkelser. Og jeg ga aldri uttrykk for at jeg hadde ventet, eller at hans ooppførslel på noen måte skapte problemer for meg. Jeg holdt fokus på barna, på at det var hyggelig å se dem, og viste interesse for hva de hadde gjort sammen med sin far. Da var det ikke så gøy lenger, så han fant på nye ting å plage meg med - og jeg lærte å ikke la meg plage. Det tar tid, men etter noen år så fungerer ting stort sett greit.

Begynner du å svare med å bruke sterke midler som å hindre samvær, legger du opp til en krig hvor han kan finne på å svare med enda sterkere midler. Det er det ikke verdt. Så vidt jeg har skjønt er det ikke snakk om dager, men timer - kanskje minutter? Tror det er viktig å holde et stort perspektiv her.

Forstår at du er i en vanskelig situasjon, og at dette er en del av et større problem. Håper du klarer å finne roen i den situasjonen du lever i.

Elle

[tvilling]

Elle skrev;
"Har det slått deg at far gjør dette nettopp for å få en reaksjon fra deg? Du skriver at han er manipulerende, og nå manipulerer han deg. Du spiller rett inn i hans nett ved å bli sint, irritert, og ved å ønske å sette ned foten. Så trappes konflikten opp, og han har deg der han vil ha deg."

Dette er sant, og selvsagt får han en reaksjon når han nekter å komme tilbake med barnet. Men ikke en aggressiv reaksjon men like fullt en reaksjon slik han ønsker. Vanskelig å la være å bli vettskremt når situasjonen har vært slik den har og slik den fortsatt er.

Alt er forsøkt, all godvilje, ikke la seg plage osv osv. Det blir ikke bedre, det blir verre fordi grensene stadig flyttes. Det eneste som ikke er forsøkt er å være tydelig på hva som er akseptabelt, sette grenser.

Samværet er ikke stoppet, men det må selvsagt være avtaler å forholde seg til. Det er ikke et urimelig krav vel?

[elle]

Men mener du virkelig at å komme notorisk 30-40 minutter for seint er så uakseptabelt at samvær må stoppes? Det forstår jeg ikke.

Hvis det er slik at det er uakseptabelt for deg fordi du da er redd for at han i løpet av den tiden han har kommet for seint har skadet barna, er jo problemet noe helt annet, og da er det det du må fokusere på. Hvis samværet ellers fungerer greit, men han kommer for seint for å terrorisere deg, må du finne måter å leve med det på. Du kan gjerne si til ham hva du mener, "kreve" at han skal komme til avtalte tider, men jeg tror ikke du kan sette makt bak "kravet" ditt. På meg virker det i såfall helt urimelig.

[tvilling]

Redselen for at far skal gjøre alvor av truslene om å kidnappe barnet, spiller selvsagt en stor rolle. Det er mye mer til dette enn å "bare" komme for sent. Det ligger år med psykisk vold og trusler bak.

[elle]

hvor reell er trusselen om kidnapping? Hvor vil han ta barnet, er det fare for at han vil ta med barnet ut av landet? I såfall må du varsle de rette myndighetene. Øker denne faren i løpet av de minuttene han kommer for seint?

Slik jeg ser det, er det risikoen for at barnet utsettes for fare under samvær du må vurdere, og dersom det er slik risiko kan du på bakgrunn av dette nekte samvær. Men jeg ser ikke koplingen mellom det å komme for sent, og en slik risiko.

Jeg mener ikke å framstå som ufølsom. Det er en forferdelig situasjon han setter deg i, ved å true og spille på din redsel.Det ser jeg absolutt. Men å nekte samvær er et veldig alvorlig skritt, og jeg mener det er viktig at "straffen" står i samsvar med "forbrytelsen."

Du er fortvilet, og det forstår jeg. Men jeg tror du må finne en annen måte å håndtere din fortvilelse på enn å "sette ned foten".

Jeg kan anbefale litteratur av Grethe Nordhelle, eller samtale med henne for den saks skyld dersom du bor i Oslo-regionen. Hun har lang erfaring med manipulering, og kan hjelpe deg finne gode strategier for å overleve med en sånn eks, samtidig som hun kan hjelpe deg med å vurdere hva som er best for barnet. Hun er både jurist og psykolog, og kjenner derfor systemet fra mange sider.

Håper du finner ut av dette!

[tvilling]

Når far ikke kommer til avtalt tid, så vet ikke mor om han kommer i det hele tatt og dermed om han har tatt barnet.

For å forstå en slik situasjon, må man ha opplevd det selv.

[jomfrua]

[stemor og mor]

Tvilling,
jeg tror du og min mann har ganske like opplevelser hva gjelder angst for at barnet ikke returneres etter samvær med utenlandsk forelder. Ingen som ikke har opplevd noe slikt, kan vite hvordan det føles, til det er situasjonen for ekstrem. Ei heller de fleste som skriver inn her. Og godt er egentlig det, for det viser at din og min manns hverdag heldigvis ikke er normen. Men det er ensomt for dere som lever med det hver dag.

Når det er sagt har Jomfrua et veldig godt poeng. Angsten, frustrasjonen og sinnet spiser deg opp, og vil til slutt ødelegge deg og barnets situasjon om du ikke selv tar grep og gjør det beste ut av situasjonen SLIK DEN ER og ikke slik det i rettferdighetens navn burde være.

Jeg vet det er fryktelig vanskelig og urettferdig, og at angsten aldri helt vil slippe taket. Men tro meg, alternativet er veldig mye verre for deg og ungen din om du ikke klarer det. Hos oss tok det mange år å skjønne det, og derigjennom gjenvinne kontrollen over egne liv. Ingen ytre forhold eller karaktertrekk ved samværsforelderen er forandret, men livene våre er allikevel bedre. Lykke til

[tvilling]

Er enig med stemor og mor og Jomfrua at man må skape forandringer hos seg selv, hvordan man skal takle det ellers blir livet nærmest uholdbart. Men, det er en prosess det også å finne ut av hva man kan leve med. Det kan være en lang og vanskelig vei.

Jeg tror mange som må forholde seg til mye uforutsigbarhet hos den andre forelderen tilslutt gir opp og finner en måte å leve med det på, man er nødt til det. Men da sier man samtidig at "du vinner " til den andre og at ansvarsfraskrivelse og latskap fører frem. Da man man klare å svelge en stor kamel. Valget blir mellom å svelge den kamelen eller fortsette å slite seg ut på noen som uansett ikke gidder eller forstår. Det enkleste valget i en vanskelig situasjon er nok å svelge kamelen.

Det som er merkelig er at det stilles så få krav til såkalt samværsforeldre, at det forventes så mye mindre av dem enn den som barnet bor fast hos.

[jomfrua]

[tvilling]

Jomfrua, nå la du ord i munnen på meg som jeg overhodet ikke mente.
Det jeg forsøkte si var at en må gi seg, og når blir tvunget til å akseptere at den andre parten ikke gidder og ikke tar ansvar og en må finne en måte å leve med det, så har den andre "vunnet". Jeg mener selvsagt ikke at det er en seier som det står respekt av men den andre parten har på sett og vis fått det slik han ønsker.
Jeg har heller aldri hatt tanker om hvem som vinner og hvem som taper, det er ikke det som det dreier seg om.

Men vi er enige i at det handler om å skape seg et liv som er bra både for en selv og barnet.

[jomfrua]

Nei, jeg tror ikke jeg har lagt noen ord i din munn som du ikke har nevnt selv. Men jeg tror ikke du ser helt mitt budskap fordi du fortsatt sitter og karakteriserer det som "vinner" og seier.
Du definerer det fortsatt som en makt-kamp som du taper hvis du ikke kriger med din x. Du ser det fortsatt som at han får det som han vil.
Det jeg mener er at du må gjøre som du vil ut fra dine egne valg - du må ikke sette det opp mot han. Du må stå så støtt på dine egne ben og ha ditt eget fokus på hvordan du vil ha det.
Litt billedlig fortalt:
Du går på en sti - ditt mål er langt der fremme. Plutselig dukker det en stor stein midt i stien. Du har to valg; flytte steinen eller gå rundt og gå videre mot ditt mål. Steinen greier du ikke å flytte, den er for stor - men du kan prøve og prøve, kjempe og kjempe eller du kan gå rundt veien og gå videre mot ditt mål uten å henge deg opp i den steinen som stod der men holde fokus fremover.
Det å fokusere på at den steinen bestemmer over deg - det er bare tappende energi til ingen nytte. Ser du ikke at en slik kamp med den dumme steinen er unødvendig. Ser du ikke at du bare kan korrigere litt og ikke ofre steinen en tanke. Ingen seier - ingen tap -men du har fokus på hvor du går og velger enkleste måte frem

[tvilling]

Jomfrua, jeg er helt enig med deg og skjønner hva du mener.
Men kanskje ikke du skjønner hva jeg mener...

For eksempel; en far kommer aldri tidsnok for å hente barnet. Moren må ofte avlyse avtaler hun har fordi hun ikke rekker de. Tilslutt gidder hun ikke mer, og lar være å legge planer som muligens likevel må avlyses. Da kan det godt tenkes at far mener han har "vunnet".
For normale, oppegående foreldre handler det ikke om maktkamp og hvem som vinner og hvem som taper. Poenget mitt er at hos enkelte foreldre, som er mest opptatt av seg selv, vil en slik tanke mulig dukke opp.

[jomfrua]

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, ja.
Men det ser ut som om denne makt-kampen sitter litt langt inne......for om ikke du føler du er i kamp - så kan andre tro de har vunnet.

Poenget er: legger du ting til rette i ditt liv for å ha et så stabilt liv du greier - så gjør du det ut fra ditt ståsted - du ihensyntar ditt liv og gjør det mest friksjonsfritt fordi du vil ha ett bedre liv. DET er det du skal se - det er det du skal konsentrere deg om.

Om din motpart føler at h*n har vunnet en "ikke-kamp" - hva spiller det for noen rolle. Det skal ikke ditt hode ofre en tanke - du skal ha tankene på deg selv - ikke hva den annen part føler av makt - du skal ta vare på deg selv. Og ser du ikke hvor dumt det vil være av den annen part å sitte med en "seiersfølelse" ut av noe som ikke er en kamp. Vil h*n skyggebokse med seg selv - så la h*n skyggebokse med seg selv - du er ikke i den ringen - så hvorfor ofre det en tanke?
Du skal ikke tenke på hva din "motpart" tenker - du skal sørge for din egen vei og ha et så greit liv som mulig.

Det er mitt råd i DENNE situasjonen - det handler om å velge sine kamper rett.

[Billa]

Hvordan går det med dere? Håper situasjonen har bedret seg.