Aleneforeldreforeningen s syn på barneloven og på viktige økonomiske spørsmål.

I det følgende redegjør vi kort for AFFOs synspunkter på barneloven og andre viktige spørsmål for enslige forsørgere: fattigdom;  delt bosted;  høring av barn;  flytteforbud; meklingstilbud; reisekostnader ved samvær;  barnebidrag;  bidragsgebyr;  forskuttering av minstebidrag;  barnetrygd;  overgangsstønad;  sosialtjenesten.

 

Fattigdom: 2 av 3 aleneforsørgerfamilier med små barn har store problemer med å greie en uventet utgift på 2000,- kroner og har samtidig problemer med å klare løpende utgifter. Rundt halvparten av barna som lever i fattige familier er barn av aleneforsørgere. Ønsker myndighetene en tilsvarende utvikling i Norge som i USA og England, der en stor andel av aleneforsørgerfamiliene lever under fattigdomsgrensen?

Delt bosted: AFFO er for at foreldre fritt skal velge omsorgsform etter samlivsbrudd. Vi er ikke mot at foreldre velger delt bosted dersom de mener det er den beste løsningen for sine barn. Delt bosted kan være bra der foreldrene samarbeider godt og bor i nærheten av hverandre.

 Vi mener derimot at delt bosted kan være en svært uheldig løsning der foreldrene er i konflikt eller når den ene av foreldrene ikke ønsker en slik boform. Forskning viser at barn kan risikere å vokse opp i to krigssoner. AFFO er derfor i mot å innføre tvunget delt bosted.

7-års grense for å bli hørt i barnefordelingssaker: Barn må få lov til å være barn og slippe å ta avgjørelser for de voksne. Små barn er ikke modne nok til å ta så viktige avgjørelser som hvor de skal bo etter et samlivsbrudd. Barn er lojale overfor foreldrene og det er en helt håpløs situasjon å måtte velge mellom de to viktigste personene i livet. Barnet kan fort bli brukt i maktkampen mellom foreldrene. Når en barnefordelingssak har kommet så langt som til retten, ligger det ofte store konflikter forut. Vi kan fort havne i en situasjon der den av foreldrene som klarer å påvirke barnet mest, vil bli den som barnet sier det vil bo hos. Hvordan skal et lite barn vurdere hvor det er best å bo? Barn har aldri plikt til å uttale seg; en må sikre at barn også kan slippe å uttale seg i vanskelige spørsmål.

 AFFO går inn for 12 års grense for å bli hørt i barnefordelingssaker.

Flytteforbud: I dagens lov kreves det samtykke fra den andre av foreldrene for å flytte ut av landet med felles barn. Nå har flere politiske partier ytret ønske om også å lovfeste at det skal kreves samtykke fra den andre forelderen for å flytte innenlands. Til det er å si at hvor mennesker velger å bosette seg, påvirkes av en rekke faktorer som muligheter for jobb, utdanning, økonomisk situasjon, sosialt nettverk osv. Spesielt etter skilsmisse og samlivsbrudd, når tilværelsen tar en helt ny vei og kan gi både livskrise, sorg og fortvilelse, er det viktig å kunne bygge opp en ny plattform. Foreldre må komme seg på beina igjen, ikke minst når det er barn inne i bildet. Her spiller bosted en særdeles viktig rolle. Den av partene som ønsker seg tilbake til tidligere hjemsted med familie og gamle venner, en jobb å forsørge seg og barna med, og lignende, må kunne gjøre dette uten å bryte noen form for regelverk. Vi mener at det vil være galt å la et fåtall av de mest problematiske og konfliktfylte samlivsbrudd være utgangspunkt for endring av dagens regelverk, når de fleste foreldre samarbeider godt om felles barn!

Gode meklingsordninger/veiledningstilbud: Mange foreldre sliter med konflikter og har problemer med å samarbeide etter et samlivsbrudd, noe som selvfølgelig berører barna. Forskning viser at noe av det verste barn kan oppleve er konflikter mellom foreldrene. AFFO mener at man må få til gode meklings- og/eller veiledningstilbud for familier i krise. Det samme bør man ha hvis en av foreldrene eller begge vil gå til rettssak om daglig omsorg for barnet/a. En rettssak om barnefordeling skjerper som regel konfliktnivået mellom foreldrene, og danner et dårlig grunnlag for samarbeid. Derfor bør det være tiltak/tilbud for partene som kan avverge en eventuell rettssak. I rettsapparatet er viktige avgjørelser for barnet prisgitt kompetansen til dommerne. Dommere som i noen tilfeller har så liten forståelse for barnets beste at dommene ofte bærer preg av tilfeldigheter. Dommere med mangelfull kompetanse til å dømme i barnefordelingssaker bør kunne ”avskiltes”. I dag er det videre advokatene som styrer arenaen, og de taler foreldrenes sak. Men hvem skal tale barnets. Med konfliktdempende tiltak kan man få et større fokus på hva som er best for barnet/a.

Deling av reisekostnader ved samvær: I følge endring i barneloven av 010102, skal reiseutgifter ved samvær i sin helhet fordeles mellom foreldrene etter inntekt. I tilfeller der reiseutgiftene er høye og samværsforeldrene har lav inntekt, for eksempel når den som har samvær er student, risikerer aleneforsørgeren at en god del av inntekten, samt barnetrygden og barnebidraget, går til å dekke pålagte reisekostnader. Samværsforeldre kan velge bort samvær og dermed slippe disse utgiftene, mens den barnet bor fast hos ikke har denne valgmuligheten.

AFFO mener at det bør settes et tak på pålagte reisekostnader, som tilsvarer en viss prosent av betalt barnebidrag. Reisekostnader ved samvær bør også være fradragsberettiget på likningen på lik linje med de rettigheter som voksne pendlere har.

Barnebidrag: I barneloven heter det at foreldre skal bidra til barnets fostring etter evne. Gjeldende regler for barnebidrag bryter med denne intensjonen. Barnebidragsreglene er basert på en kostnadsmodell som i stor grad ikke tar hensyn til de reelle utgiftene med det å ha barn. Gjennom å innføre en fast pris på barnet, slipper mange bidragspliktige delvis eller helt unna de økonomiske forpliktelsene ved det å være foreldre. I tillegg er samværsfradraget satt urimelig høyt i forhold til underholdskostnaden. AFFO mener der bidraget utgjør en viss prosent av inntekten, og der barna i langt større grad får ta del i begge foreldrenes økonomiske velferd. Brukes en kostnadsmodell som utgangspunkt for bidrag, må underholdskostnaden stå i forhold til det som det reelt koster å ha barn, og samværsfradraget må gjøres mer rettferdig.

Forskuttering/minstebidrag: I følge bidragsreglene, skal/kan staten forskuttere bidraget dersom bidragspliktig ikke betaler bidrag eller betaler for sent. Mange bidragsmottakere og deres barn er avhengig av denne forskutteringen. Forskuddet behovsprøves, slik at de fleste mottakere har rett på 620 kroner. Dette dekker ikke mye av kostnadene ved det forsørge barn. For å ha rett til fullt bidragsforskudd som er 1220 kroner, kan man ikke ha en inntekt som er høyere enn En del foreldre har ikke rett på noe bidragsforskudd. Det er kun inntekt alene som legges til grunn ved prøving størrelsen på forskuddet. Det tas ikke hensyn til alder på barna

Gebyr på offentlig fastsettelse av barnebidrag: Staten har innført et såkalt kranglegebyr for foreldre som selv ikke klarer å bli enige om bidragets størrelse. Samtidig er det vedtatt et bidragssystem som er så komplisert at det for de fleste vil bli umulig å selv fastsette et bidrag med utgangspunkt i reglene. Gebyret vil derfor kun fungere som straffegebyr for foreldre som ikke bor sammen. I tillegg er inntektsgrensen satt så lavt som 134 200 kroner før gebyrplikten inntrer. I tillegg risikerer mange å måtte betale gebyr mange ganger fordi den ene parten stadig søker endring eller fordi forutsetningene endres.   

AFFO mener at bidragsgebyret må fjernes. Fastsetting av barnebidrag er sikring av barns rettigheter til forsørgelse fra begge foreldrene. Nei til avgift på oppvekst.

Småbarnstillegg/barnetrygd: Regjeringen har de siste årene fryst barnetrygden og fjernet småbarnstillegget. Dette vil spesielt ramme de familiene som har minst, nemlig familier med små barn. AFFO mener at småbarnstillegget må gjeninnføres og barnetrygden indeksreguleres eller økes.

Overgangsstønad: Muligheten til å få overgangsstønad er sterkt redusert de siste årene. En evaluering av overgangsstønaden fra 2002, viser at reduksjon av har hatt svært uheldige konsekvenser for mange. To av tre aleneforsørgere med små barn sliter med å klare de daglige utgiftene. Dette forteller om et stort skjult fattigdomsproblem som politikerne må ta på alvor. Et viktig virkemiddel for å løse dette er å øke overgangsstønaden og å gjøre den mer fleksibel i forhold til tid. Overgangsstønaden bør utvides til 10 år der stønaden er knyttet til aktivitet etter tredje året.

Den kommunale sosialtjenesten: AFFO ser en utvikling der mange barnefamilier ikke får rettmessig ytelse til livets opphold. Hva slags hjelp den enkelte får varierer fra kommune til kommune og fra sosialsenter til sosialsenter. Et stort problem er underforbruk av tjenesten, da mange opplever det som en stor påkjenning å måtte oppsøke sosialkontoret. Den negative opplevelsen forsterkes av at det stilles unødige dokumentasjonskrav for å få hjelp. Saksbehandlingstiden er i mange tilfeller altfor lang og det gis avslag på søknader om hjelp der det helt klart er behov for den hjelpen sosialtjenesten skal yte. Det må også settes en minstesats for livsopphold på et forskningsbasert nivå (SIFO norm) som gjelder for hele landet, da kommunepolitikere ikke har tilstrekkelig kompetanse på området. Praksisen blir i tillegg altfor ofte styrt av skjønn og kommunenes økonomiske prioriteringer. Mange kommuner velger bevisst å nedprioritere den lovpålagte ytelsen sosialhjelp er.

 AFFO mener at sosialtjenesten må styrkes gjennom at det gis klare instrukser som medfører at brukerne er sikret den hjelp de har krav på. Sosialtjenesten bør slåes sammen med Aetat og Trygdeetaten og gjøres statelig.